Piratpartiets edemokrati – noe for norske politikere?

Piratpartiet er en grasrotbevegelse som først så dagens lys i Sverige, i forbindelse med protester mot nettsensur. Bevegelsen har i dag spredt seg til flere land, og i Tyskland har Piratpartiet etablert seg som politisk parti, og har flere representanter i ulike delstatsparlament. Fra 2009 til i dag har medlemsmassen økt fra 900 til 30.000, og partiet har blitt et attraktivt protestparti for teknologikyndige ungdommer.

Nettstedet Techpresident viser i en artikkel hvordan piratpartiets arbeid med beslutningsprosesser skiller seg fra tradisjonelle partiers. Piratpartiet kjemper for åpenhet, og vil at alle møter skal streames live, samt at engasjerte innbyggere skal kunne komme med innspill til de som holder møtet. Partiets viktigste teknologiske plattformer er Piratenpad og Liquid feedback.

Piratenpad er en tjeneste for tekstredigering, ikke ulikt wikipedia. Her kan alle som er interessert bidra til å utforme partiets politikk på ulike områder, gjennom en samskrivingsprosess hvor alle skriver, redigerer og diskuterer i samme dokument. Hvem som helst kan begynne å utforme en ide, og ideer som fenger andre brukere blir raskt utviklet til store planforslag.

Liquid feedback er kun åpen for partimedlemmer, og handler om direkte beslutningstaking, og har foreløpig bare blitt tatt i bruk i deler av partiet. Her kan medlemmer av partiet legge ut forslag, og andre kan stemme ja eller nei til forslaget. Medlemmer som ikke ønsker å stemme kan gi sin stemme til en representant de stoler på, og ta tilbake stemmen sin når de måtte ønske det.

Kan en tenke seg at norske politiske partier gjør noe av det samme i sin politikkutforming? På sett og vis er det jo slik i dag, om enn i analog versjon. Årsmøtet i de ulike partiene er jo nettopp et forum hvor alle medlemmer av partiet, gjennom sine lokallag, kan komme med bidrag til partiets politikkutforming. På den annen side kan det godt tenkes at en digital løsning ville senke terskelen for deltakelse og få flere til å involvere seg, noe som jo er et uttalt mål i demokratisk teori. Men kan en slik form for deltakelse skape et helhetlig politisk program, så lenge beslutningsprosessene er helt åpne?

En ting er i alle fall sikkert. Det hadde vært veldig interessant med et ADR-basert forskningsprosjekt som sammenlignet utfallet av digitale og analoge beslutningsprosesser. Interesserte partier må gjerne ta kontakt

Norge dårligst i skandinavia på eForvaltning

FN publiserer jevnlig sin “e-government ranking“.Fra en tredjeplass i 2005 har Norge falt til en 8. plass i år, bak både Sverige og Danmark. I de to rangeringene fra 2008 og 2010 havnet Norge på 6. plass.

Man skal være forsiktig med å overdrive viktigheten av slike rangeringer, og det er fortsatt slik at Norge jevnt over scorer godt på de ulike indikatorene, og ligger over det europeiske gjennomsnittet både på infrastruktur, digitale tjenester, kompetanse og digitalt demokrati.

Tross gode resultater er det allikevel på sin plass med et aldri så lite varsko. Norge er nemlig det eneste topp ti-landet, ved siden av USA,  som faller på listen. Til sammenligning går våre naboland opp med henholdsvis ti (Finland), fem (Sverige) og to (Danmark) plasseringer, noe som kan antyde at utviklingen i Norge har stagnert de siste par årene. I følge FN er det en målbar sammenheng mellom nivået på eForvaltning og et lands suksess på øvrige områder, og det kan derfor være grunn til å øke satsingen på eForvaltning i Norge.

IKT-Norge og FAD er uenige om hvordan tallene skal tolkes. I en artikkel i Computerworld sier IKT-Norge at man må styrke satsingen for at ikke Norge skal sakke akterut, mens FAD mener Norge allerede ligger i front, og at det ikke er noen grunn til bekymring selv om vi faller noe på FNs rangering.

 

Hva ønsker innbyggerne å snakke med kommunen om?

Resultatet av samarbeidsprosjektet i eDemokrati mellom Lyngdal kommune og senter for eForvaltning er nå klart. Det viser seg at innbyggerne ikke er fullt så interessert i sosiale medier og dialog som en kanskje skulle tro.

Skal vi tro undersøkelsen er sindige Lyngdøler lite lystne på å delta i debatter. Foto: Jimmy Jack Kane/Flickr

Representanter fra ulike innbyggergrupper, næringsliv, administrasjonen og politikere ble spurt om hva de hadde behov for å kommunisere med kommunen om (for administrasjon og politikere var spørsmålet snudd), og hvilke medier de ønsket å kommunisere gjennom.

Undersøkelsene viser at det er stor spredning i hvilke behov de ulike gruppene opplever som viktige. Det er heller ikke stor enighet innad i hver enkelt gruppe på hva som er viktigst. For oss som forsker på demokrati er det interessant at politikerne er den eneste gruppen som er særlig opptatt av demokratisk dialog. Innbyggergruppene og næringslivet fokuserer på mer håndfaste ting, som å kunne si fra om manglende gatelys og dårlig brøyting, eller å snakke konkret om f.eks. næringslivets behov.

Det er allikevel fire punkter som skiller seg ut:

• Informasjon om ulike ting som skjer i innbyggernes eget nærområde
•  informasjon som er relevant for den enkeltes livssituasjon
• Melde fra om problemer med fysisk infrastruktur (manglende gatelys, veihull osv)
• Dialog om næringsliv og arbeidsplasser

Når det gjelder hvilke kommunikasjonsmedier folk ønsker å bruke er bildet langt mer tydelig. Kommunens hjemmeside og epost er de klart mest populære mediene i alle aldersgrupper, mens sosiale medier og mobilteknologi følger et godt stykke bak. Nederst på listen finner vi servicetorget og andre fysiske kontaktpunkter. Unntaket er for innbyggerdialog, hvor nær halvparten av de spurte ønsker at det arrangeres folkemøter når viktige og store politiske saker skal diskuteres.

Dette er interessante funn, spesielt det at relativt få ønsker å bruke sosiale medier. Det betyr på ingen måte at ikke Facebook og Twitter er viktige deler av kommunenes kommunikasjonsstrategi, men gir allikevel en indikasjon om at de nye mediene har vært noe “hypet” de siste par årene. Samtidig får vi som jobber med demokrati og dialog en liten smekk på fingeren, i og med at dette er ting som tilsynelatende få er opptatt av.

Det skal sies at spørsmålene ble stilt på generelt grunnlag, og det kan nok tenkes at resultatet ville vært annerledes dersom man stilte de samme spørsmålene i forbindelse med en konkret og kontroversiell sak.

---

Teknohjelpere og mobilteknologi

Tilgang til informasjon om markedspriser, jordbruksteknikker og lignende kan utgjøre store forandringer i livet til bønder i utviklingsland. Dessverre har de færreste råd til å gå online. Og selv de som har tilgang sliter med at de ikke vet hva slags informasjon som er tilgjengelig.

Lokale telesenter og internettkafeer i utviklingsland som Tanzania, Bangladesh og Indonesia gjør at stadig flere har tilgang til internett. Men analfabetisme og liten kunnskap om hvordan man kan bruke teknologien gjør at mange allikevel sliter. Men to ting bidrar til å utjevne forskjellene: Teknologikyndige mellommenn og mobiltelefonen.

This slideshow requires JavaScript.

Det dukker opp stadig flere “teknohjelpere”, teknologikyndige mellommenn som hjelper innbyggerne på landsbygda med å finne den informasjonen de trenger, og som driver opplæring slik at innbyggerne på sikt kan klare seg uten hjelp. Opprettelse av internettkafeer på landsbygda er en del av denne utviklingen. I tillegg øker antallet mobiltelefoner på landsbygda kraftig, noe som på sikt kan være med å utjevne forskjellene, selv om utfordringene knyttet til informasjonskompetanse fortsatt er store.

Disse to trendene kan vise seg å være viktige, men det er mange uavklarte spørsmål.  Maung Sein og Bjørn Furuholt håper å svare på noen av dem gjennom forskningsprosjektet “intermediaries on the move”.

Prosjektets formål er å avdekke hvordan mobilteknologi og teknohjelpere kan bidra til økt utbredelse av informasjonsteknologi, gjennom en serie studier av små og store IKT-relaterte prosjekter på landsbygda i utviklingsland.

Hvis du vil vite mer om prosjektet kan du lese denne artikkelen av Bjørn Furuholt, hvor han beskriver de mange fordelene som kommunikasjonsteknologi kan gi for bøndene på landsbygda i de omtalte landene.

Boklansering og bokbad: Gevinstrealisering og offentlige IKT-investeringer

7. mars lanseres boken Gevinstrealisering og offentlige IKT-investeringer, redigert av Leif Skiftenes Flak ved senter for eForvaltning.

7. mars lanseres boken Gevinstrealisering og offentlige IKT-investeringer. Foto: Universitetsforlaget

Bokens utgangspunkt er de mange utfordringene offentlig sektor står ovenfor i gjennomføringen av IKT-prosjekter. Til tross for store investeringer i teknologi er nytteeffektene av slike prosjekter dårlig dokumentert, og opptil 75 % av alle offentlige IKT-prosjekt feiler.

Med mange eksempler fra både statlig er kommunal sektor er boken en praktisk veileder i hvordan man kan gjennomføre IKT-prosjekter i offentlig sektor, og viser også hvordan målrettet bruk av IKT kan bidra til å effektivisere forvaltningen. Den retter seg primært mot studenter av offentlig forvaltning, ledelse og Informasjonssystemer, men er også aktuell for ledere og mellomledere i offentlig sektor.

I forbindelse med lanseringen inviteres du til seminar om gevinstrealisering hos Norstella foundation i Oslo. Meld på og se program for dagen her.

Det arrangeres også et bokbad i regi av Den norske dataforening 23. mars, hvor boken presenteres og diskuteres. Redaktør Leif Skiftenes Flak presenterer boken. Adm. Dir. i DIFI, Hans Chr Holte, diskuterer hvordan innholdet i boken kan overføres til praktisk arbeid med IKT i offentlig sektor.

Vel møtt til boklansering og bokbad!

Hvordan bidrar mobiltelefonen til utvikling på landsbygda i Indonesia?

Stipendiat Fathul Wahid har nettopp kommet tilbake fra et lengre studieopphold på øya Java i Indonesia, hvor han gjennom intervjuer og feltobservasjoner har undersøkt hvordan bøndene på landsbygda bruker mobiltelefoner for å arbeide mer effektivt. Flere produsenter, deriblant Nokia, har lansert ulike mobiltjenester rettet mot landbruket i senere år, hvor bøndene for et svært lavt beløp får tilgang til informasjon om prisen på jordbruksvarer, vær og kunnskapsartikler.

I samtale med en lokal bonde på Java

Det er dessverre ikke alle på landsbygda som får dra nytte av slike tjenester. Både eierskap og bruk av mobiltelefoner avhenger av den enkelte bondes status i det lokale hierarkiet er i stor grad med å avgjøre hvem som er innenfor og utenfor den teknologiske revolusjonen som skjer på landsbygda i utviklingsland. Mens de som eier land eller jobber høyere opp i systemet ofte eier en mobiltelefon, og bruker den som et verktøy i arbeidet, er det få av dagarbeiderne som har råd til egen telefon.

Det finnes også kulturelle hindringer. I mange tett sammenknyttede lokalsamfunn ser ikke innbyggerne verdien av teknologi, siden livet kretser rundt landsbyen og innbyggerne der. Holdningen blant mange er at man ikke trenger kommunikasjonsteknologi, siden man uansett treffer folk på jordene og i landsbyen. Kunnskap om hvordan teknologien brukes er  en annen utfordring.

De som bruker mobiltelefonen aktivt rapporterer om et vell av ulike bruksområder, fra å koordinere møter for å få pløyd og sådd marka, til markedsføring, prisinformasjon og kontakt med selgere. Noe så enkelt som informasjon om prisene på verdensmarkedet kan altså være med å bidra til større inntekter og et bedre liv.

Den teknologiske utviklingen har tatt en litt annen retning enn i vesten. I stedet for å bruke dyre datamaskiner, som få har råd til, bruker man billige mobiltelefoner for å kommunisere med omverdenen. Med mobilt internett, epost og tekstmeldinger oppnår man mange av de samme kommunikasjonsfordelene som man gjør med PC, men til en kostnad som er overkommelig for mange fattige bønder. Men vi er fortsatt langt unna at teknologien er tilgjengelig for alle, og står fortsatt ovenfor store utfordringer før teknologiens potensiale kan utnyttes til fulle.

Politikere på Facebook: Ikke alltid like heldig?

I arendal kommune er politikerne høyst aktive i sosiale medier. Også under bystyremøtene. Noen ganger fører dette til forviklinger og negativ mediedekning, slik dennne saken på nettutgaven til NRK Sørlandet viser. Ordføreren i Arendal reagerer på at enkelte medlemmer i bystyret legger ut negative kommentarer om medpolitikere under bystyremøtene.

Øystein Sæbø ved senter for eForvaltning sier at dette i stor grad handler om dårlig folkeskikk, og at vi fortsatt trenger å lære oss hvordan vi skal opptre i sosiale medier:

– Det er lett å si seg enig med ordføreren om at noe av dette handler om dårlig folkeskikk, også er det nok en del som ikke er så vant til å bruke disse mediene og som tenker at dette er privat. Men bruker du Facebook så er det ofte slik at det du skriver deles med andre, og det nytter ikke å tro at dette er privat, sier Sæbø til NRK.