Piratpartiets edemokrati – noe for norske politikere?

Piratpartiet er en grasrotbevegelse som først så dagens lys i Sverige, i forbindelse med protester mot nettsensur. Bevegelsen har i dag spredt seg til flere land, og i Tyskland har Piratpartiet etablert seg som politisk parti, og har flere representanter i ulike delstatsparlament. Fra 2009 til i dag har medlemsmassen økt fra 900 til 30.000, og partiet har blitt et attraktivt protestparti for teknologikyndige ungdommer.

Nettstedet Techpresident viser i en artikkel hvordan piratpartiets arbeid med beslutningsprosesser skiller seg fra tradisjonelle partiers. Piratpartiet kjemper for åpenhet, og vil at alle møter skal streames live, samt at engasjerte innbyggere skal kunne komme med innspill til de som holder møtet. Partiets viktigste teknologiske plattformer er Piratenpad og Liquid feedback.

Piratenpad er en tjeneste for tekstredigering, ikke ulikt wikipedia. Her kan alle som er interessert bidra til å utforme partiets politikk på ulike områder, gjennom en samskrivingsprosess hvor alle skriver, redigerer og diskuterer i samme dokument. Hvem som helst kan begynne å utforme en ide, og ideer som fenger andre brukere blir raskt utviklet til store planforslag.

Liquid feedback er kun åpen for partimedlemmer, og handler om direkte beslutningstaking, og har foreløpig bare blitt tatt i bruk i deler av partiet. Her kan medlemmer av partiet legge ut forslag, og andre kan stemme ja eller nei til forslaget. Medlemmer som ikke ønsker å stemme kan gi sin stemme til en representant de stoler på, og ta tilbake stemmen sin når de måtte ønske det.

Kan en tenke seg at norske politiske partier gjør noe av det samme i sin politikkutforming? På sett og vis er det jo slik i dag, om enn i analog versjon. Årsmøtet i de ulike partiene er jo nettopp et forum hvor alle medlemmer av partiet, gjennom sine lokallag, kan komme med bidrag til partiets politikkutforming. På den annen side kan det godt tenkes at en digital løsning ville senke terskelen for deltakelse og få flere til å involvere seg, noe som jo er et uttalt mål i demokratisk teori. Men kan en slik form for deltakelse skape et helhetlig politisk program, så lenge beslutningsprosessene er helt åpne?

En ting er i alle fall sikkert. Det hadde vært veldig interessant med et ADR-basert forskningsprosjekt som sammenlignet utfallet av digitale og analoge beslutningsprosesser. Interesserte partier må gjerne ta kontakt 🙂

Invitasjon: Workshop på Action Design research – Forskning på reelle problemer.

Maung K. Sein planlegger å holde en workshop på forskningsmetoden Action Design research (ADR). Er du forsker og interessert i denne metoden, eller “praktiker” med et problem du mener kunne vært interessant å forske på? Meld i såfall din interesse ved å sende en epost.

Kort fortalt handler ADR om å utvikle artefakter i en organisatorisk setting, med et teoretisk utgangspunkt, som skal løse et reelt og spesifikt problem i organisasjonen. Artefaktet kan være mange ting, men må være IT-relatert. Vi snakker med andre ord om alt fra rammeverk for IT-styring og systemutvikling til rene programmeringsartefakter.

ADR foregår i større grad enn mange andre forskningsmetoder på praktikerens premisser.

Artefaktet utvikles i den organisasjonsmessige kontekst det faktisk skal brukes i, og utviklingen skjer i tett samarbeid mellom forsker og “praktiker” i samarbeidsorganisasjonen. Samtidig er prosjektet godt fundamentert i forskningsbaserte utviklingsmetoder.

21. oktober planlegger Senter for eForvaltning å holde en pilot-workshop med forskere som allerede har noe kjennskap til metoden. Dersom det melder seg interesserte fra næringslivet eller forvaltningen vurderer vi å utvide piloten til en full workshop med forskere og næringsliv/forvaltning.

Så gi oss beskjed dersom du har et designproblem og er interessert i et samarbeid!