Kan lærerne vinne via sosiale medier?

Kan lærerne vinne via sosiale medier, spør førsteamanuensis Øystein Sæbø ved senter for e-forvaltning. Svaret er at sosiale medier får svært få til å endre mening, men er viktige for å mobilisere dem som allerede har tatt standpunkt.

Selv om mange sider ved årets lærerstreik må kunne sies å følge relativt tradisjonelle mønstre, har vi også sett noe nytt: Mengden av aktivitet via sosiale medier. Twitter og Facebook koker over av meldinger som i all hovedsak støtter opp om lærernes krav og uttrykker misnøye med KS‘ rolle.

Hvilken rolle kan sosiale medier spille i slike sammenhenger? Få, om noen, har forsket spesifikt på sosiale mediers rolle i forbindelse med en streik. Vi vet mer om hvordan dette påvirker politisk meningsutveksling og massemobilisering av mennesker. Kanskje noen erfaringer herfra kan bidra til å belyse dagens aktuelle situasjon?

Facebook-side som benyttes av mange lærere i den pågående konflikten med KS.

Sosiale medier er ingen quick fix på de utfordringer vi har knyttet til mangel på meningsdannelse og utveksling av ideer mellom personer med ulike synspunkter. Ofte blir de rene talerstoler for de parter som tenker at de har noe å tjene på å benytte dem.

Hvem er det i den pågående streiken? Selvsagt lærerne, som med sitt overlegne antall og en klar forståelse av at de slår nedenfra og opp mot overmakten, benytter slike muligheter til å fortelle sine historier. Det er dermed også ganske opplagt at vi finner få innlegg til fordel for KS og arbeidsgiverne.

Hva tjener disse på å engasjere seg i nettdebatter, og hvem skulle dette være? Hvem representerer KS? Og hvem forsvarer dem? Hvilken ordfører, som representant for arbeidsgiverne, ser seg tjent med å stå opp i en slik sak mot lærere i egen kommune? Det ligger i sakens natur at dette blir den ene sidens arena i en konflikt hvor motparten med stor grad av sannsynlighet vet at de har lite å tjene på å delta.

Les hele kronikken på Kommunal Rapport sine sider.

Sosiale mediers modenhet i politisk kommunikasjon

At sosiale medier i stadig større grad tas i bruk til politisk kommunikasjon er en gammel nyhet, men hvor moden er denne bruken i forhold til tradisjonelle kommunikasjonskanaler? Og blir det egentlig noen god debatt av det?

Barbusaken er noe alle med tilknytning til Sørlandet kjenner til. Stipendiat Marius Rohde Johannessen har sammenlignet hvordan sosiale medier og papiravisens debattseksjon har vært brukt i debatten rundt Barbu-utbyggingen, og hvorvidt sosiale medier har blitt et modent debattmedium.

Et viktig kriterium for modenhet er hvorvidt mulighetene i det nye mediet utnyttes. Ved tidligere introduksjoner av nye medier har vi sett en logikk hvor man først overfører den gamle måten å kommunisere på, før man gradvis går over til mer og mer utnytte muligheten i det nye mediet. De første TV-sendingene lignet mye på radio, med menn i dress som satt i studio og snakket. I dag ser vi at TV-sendinger utnytter det visuelle aspektet til fulle, og leverer innhold på en helt annen måte enn før.

I sosiale medier har vi begynt å se noe av det samme. I Barbusaken er det en del nye måter å kommunisere på, som ikke er mulig i tradisjonelle debattmedier. Spesielt interessant er det at de som deltar i diskusjonen på Facebook og i andre sosiale medier tar i bruk mulighetene for å lenke til eksternt innhold, og benytter seg av multimedia for å understreke et poeng, eller for å underbygge argumentene sine.

På den annen side er innleggene i sosiale medier ofte korte og ubegrennede følelsesutbrudd, og det er fortsatt få som utnytter mulighetene til å lenke til informasjon andre steder. Innleggene i papiravisen gir et langt bedre utbytte for den som søker å forstå nyansene i debatten, da disse ofte er mer gjennomtenkt og leverer godt begrunnede argumenter. Så selv om studien viser at sosiale medier er i ferd med å modnes som debattarena, er det i alle fall i Barbusaken slik at papirmediet fortsatt har mye å stille opp med som opinionsdanner.

Hva ønsker innbyggerne å snakke med kommunen om?

Resultatet av samarbeidsprosjektet i eDemokrati mellom Lyngdal kommune og senter for eForvaltning er nå klart. Det viser seg at innbyggerne ikke er fullt så interessert i sosiale medier og dialog som en kanskje skulle tro.

Skal vi tro undersøkelsen er sindige Lyngdøler lite lystne på å delta i debatter. Foto: Jimmy Jack Kane/Flickr

Representanter fra ulike innbyggergrupper, næringsliv, administrasjonen og politikere ble spurt om hva de hadde behov for å kommunisere med kommunen om (for administrasjon og politikere var spørsmålet snudd), og hvilke medier de ønsket å kommunisere gjennom.

Undersøkelsene viser at det er stor spredning i hvilke behov de ulike gruppene opplever som viktige. Det er heller ikke stor enighet innad i hver enkelt gruppe på hva som er viktigst. For oss som forsker på demokrati er det interessant at politikerne er den eneste gruppen som er særlig opptatt av demokratisk dialog. Innbyggergruppene og næringslivet fokuserer på mer håndfaste ting, som å kunne si fra om manglende gatelys og dårlig brøyting, eller å snakke konkret om f.eks. næringslivets behov.

Det er allikevel fire punkter som skiller seg ut:

• Informasjon om ulike ting som skjer i innbyggernes eget nærområde
•  informasjon som er relevant for den enkeltes livssituasjon
• Melde fra om problemer med fysisk infrastruktur (manglende gatelys, veihull osv)
• Dialog om næringsliv og arbeidsplasser

Når det gjelder hvilke kommunikasjonsmedier folk ønsker å bruke er bildet langt mer tydelig. Kommunens hjemmeside og epost er de klart mest populære mediene i alle aldersgrupper, mens sosiale medier og mobilteknologi følger et godt stykke bak. Nederst på listen finner vi servicetorget og andre fysiske kontaktpunkter. Unntaket er for innbyggerdialog, hvor nær halvparten av de spurte ønsker at det arrangeres folkemøter når viktige og store politiske saker skal diskuteres.

Dette er interessante funn, spesielt det at relativt få ønsker å bruke sosiale medier. Det betyr på ingen måte at ikke Facebook og Twitter er viktige deler av kommunenes kommunikasjonsstrategi, men gir allikevel en indikasjon om at de nye mediene har vært noe “hypet” de siste par årene. Samtidig får vi som jobber med demokrati og dialog en liten smekk på fingeren, i og med at dette er ting som tilsynelatende få er opptatt av.

Det skal sies at spørsmålene ble stilt på generelt grunnlag, og det kan nok tenkes at resultatet ville vært annerledes dersom man stilte de samme spørsmålene i forbindelse med en konkret og kontroversiell sak.

---

Sosiale medier: Utfordringer for kommunale arkiv

I oktober var Marius Rohde Johannessen gjestetaler på konferansen til Interkommunalt arkiv Trøndelag, hvor han snakket om utfordringer ved sosiale medier. Presentasjonen kan leses på Slideshare.

Temaet på konferansens første dag var hvordan kommunale arkiv skal forholde seg til sosiale medier. Selv om presentasjoner og diskusjon ikke førte til noe fasitsvar, så kom det mange gode innspill fra de frammøtte i salen. Den store utfordringen per i dag synes å være mangelen på sentrale retningslinjer, noe som gjør at den enkelte kommune selv må tolke hva som er arkivverdig innenfor det eksisterende lovverket.

Det var allikevel stor enighet blant deltakerne om at sosiale medier ikke skal brukes til saksbehandling, men heller som et supplement til eksisterende kanaler. Man kan informere, svare på generelle henvendelser, eller oppgi hvor man må henvende seg for å få svar. Typiske utfordringer for de som håndterer kommunenes Facebooksider er når man skal regne en henvendelse på Facebook som en del av saksbehandlingen, eller hvordan man skal forholde seg til personvern når enkeltindivid går ut over grensene for hva som er akseptabel fremferd i en offentlig saksprosess.

De aller fleste fremmøtte var enige i at toveiskommunikasjon er viktig, så lenge det holdes innenfor grensene nevnt ovenfor. Det var få, om noen, som ønsket å bruke sosiale medier som en kanal for enveiskommunikasjon. Dette er gode nyheter for oss som jobber med sosiale medier.